WTO på feil kurs WTO-forhandlingene er nå inne i en kritisk fase før ministermøtet i Hong Kong. I den norske debatten har forhandlingene om handel med landbruksvarer forståelig nok stått sentralt. Det foregår imidlertid forhandlinger på en rekke andre, viktige områder som kan få avgjørende betydning for samfunnsutviklingen &endash; både i utviklingsland og her hjemme. Til nå har hensynet til store multinasjonale selskaper dominert disse forhandlingene. Dette er i strid med målsettingen om at utviklingslandene skulle prioriteres i denne forhandlingsrunden. Det står også i motsetning til viktige samfunnsmessige hensyn i vårt eget land. Vårt utgangspunkt er at handel ikke er noe mål i seg selv, men et middel som under de riktige forutsetningene er avgjørende viktig for økonomisk utvikling. Handel må underordnes grunnleggende samfunnshensyn, slik som sosiale og helsemessige forhold, arbeidsvilkår, miljøhensyn, kulturelle særtrekk, matvaresuverenitet, teknologioverføring, samt muligheten for utviklingsland til å beskytte nasjonale næringer inntil de er i stand til å konkurrere på de internasjonale markedene. Ingen land har vært i stand til å utvikle seg gjennom satsing på landbruk alene. Utvikling av industri og en omfattende tjenestesektor er høyst nødvendig for å komme seg ut av fattigdom og underutvikling. Dette gjenspeiles ikke i de pågående forhandlingene om handel med tjenester (GATS-avtalen), industrivarer (NAMA-avtalen) og patentrettigheter (TRIPS-avtalen), der snevre næringsinteresser og regjeringer i nord legger et utilbørlig press på utviklingsland for at de skal åpne sine markeder for storselskapene. Resultatet av denne utviklingen kan bli avindustrialisering i sør og redusert mulighet til å utvikle offentlige velferdstjenester under nasjonal og demokratisk kontroll. Samtidig kan det også bidra til å undergrave velferdstjenester i vårt eget land, gjennom at de gjøres til varer på et internasjonalt marked. Når ønsket om å opprettholde landbruksproduksjonen i vårt eget land framstilles som en hovedårsak til fattigdom i sør, er det mildt sagt tendensiøst. Det underslår det faktum at vi importerer om lag halvparten av våre matvarer, og at de 50 fattigste landene i verden allerede har tollfri adgang til våre markeder. På tross av dette er det EUs og USAs industrilandbruk som vinner i kampen om våre markeder. Dette vil forsterkes dersom USAs og EUs forslag innen landbruksforhandlingene går gjennom. Kritikken av retten til egen matproduksjon underslår også at USAs og EUs tilbud i landbruksforhandlingene først og fremst er middel til å oppnå økt markedsadgang for sine tjenester og industrivarer i utviklingsland. Mye av deres tilbud innen landbruk består derfor av teoretiske tollreduksjoner og omdefinering av støtte. Dette vil bidra til å fastholde utviklingslandene som råvareprodusenter og dermed hindre deres økonomiske utvikling. De nåværende WTO-forhandlingene er på feil kurs. De er preget av ideene om at ubegrenset fri handel er vegen til vekst og velstand for alle. Det er ikke historiske erfaringer som underbygger dette. Internasjonale handelspolitiske forhandlinger må derfor gis en annen innretning, der følgende krav og prinsipper må stå sentralt: •Hensynet til sosial, økonomisk og miljømessig utvikling må legges til grunn, og WTO må underordnes internasjonale avtaler på disse områdene. ·   Avtaleverket må ikke ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til en velferdsstat. ·   Norge må trekke alle krav til utviklingsland om liberalisering av tjenester. Det må være opp til utviklingslandene selv, uten press fra rike land, om de vil liberalisere eller ikke. ·   Norge må arbeide for at viktige velferdsområder som kultur, utdanning, helse, vann- og energiforsyning holdes utenfor GATS-avtalen. Den norske utdanningssektoren må trekkes ut av avtalen. ·   Den såkalte TRIPS-avtalen om patentrettigheter må reforhandles i tråd med utviklingslandenes krav, slik at den kan bidra til effektiv og fri overføring av teknologi og knowhow. Dette er en nødvendig forutsetning for at de på sikt skal lykkes i å bekjempe fattigdom og underutvikling. ·   Hvert land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer matproduksjon for eget forbruk. Norge og andre rike land må vri importen av matvarer fra i-land til u-land, der de har overskudd, blant annet gjennom målrettet bruk av preferanser. ·   Eksportsubsidier innen landbruket bidrar til å ødelegge hjemmemarkedene for landbruksvarer i utviklingslandene og må derfor fjernes uten betingelser. ·   Det er viktig at eventuelle norske offensive interesser innen fiskeeksport ikke utformes på en slik måte at det kan svekke utviklingslands muligheter til å fremme sine økonomiske interesser innen NAMA-avtalen (om industri, fisk og skogbruk). ·   Det er ingen grunn til å lage skrekkscenarier om et mulig sammenbrudd i forhandlingene. Ingen ny avtale er bedre enn en dårlig avtale. Man må ta den tiden som trengs dersom man virkelig ønsker en avtale som tjener de fattiges og de store folkegruppenes interesser.   Underskrifter: Anders Folkestad, leder i Unio Ane Hansdatter Kismul, leder i Natur og Ungdom Anne Osland, leder i Norsk Bonde- og Småbrukarlag Arvid Solheim, daglig leder i Utviklingsfondet Asbjørn Wahl, daglig leder i For velferdsstaten Bjarne Undheim, leder i Norges Bondelag Elin Bjørnstad, leder i Norges Bygdeungdomslag Frode Bakken, leder i Norsk Bibliotekforening Harald Mork, styreleder i Norsk Landbrukssamvirke Heidi B. Grande, leder i Press (Redd Barna Ungdom) Heming Olaussen, leder i Nei til EU Ingvild Nærstad, leder i Spire (Utviklingsfondets ungdomsgruppe) Jan Davidsen, leder i Fagforbundet John Y. Jones, daglig leder i IGNIS Johnny Hagen, leder i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund José Caceres, leder i Latin-Amerikagruppene i Norge Knut Atle Hansen, leder i OIKOS Magnus Marsdal, leder i Attac Norge Marianne Millstein, styreleder i Fellesrådet for Afrika Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund Randi Reese, leder i Fellesorganisasjonen Stein Grøtting, leder i Skolenes landsforbund Sture Arntzen, leder i Handel og Kontor Tove Ødeskaug, leder i Norges Bygdekvinnelag Trude Malthe Thomassen, daglig leder i Vannbevegelsen Turid Lilleheie, leder i Norsk Tjenestemannslag Øystein Aslaksen, leder i Norsk Lokomotivmannsforbund